Vi hører og leser, til kjedsomheten tar oss, at ting forandrer seg fort i samfunnet vårt. Hel-automatiserte lager, droner som leverer mat, pakker og bomber, store fremskritt i romfart, nye medisinske metoder, selvkjørende biler, busser og fly. Det stemmer at disse teknologiske endringene vil nok prege oss i stadig større grad fremover. Men du tenker nok at dette har du hørt tidligere og at temaet er rimelig «oppbrukt». Temaet er derimot preget av store ord, skremselspropaganda, reklame for selskaper og kvasi-teorier.
Det ikke mange skriver om er hvor invasiv nyere teknologi allerede er i våre hverdager. Altså, nærmest alle aspekter i samfunnet vårt er preget av en eller form for algoritme eller kode som forteller komponenter hva de skal gjøre. Trafikklys, tannbørsten din, svømmebasseng, vannkokere, avfallshåndtering, biler, babyleker, diabetesapparater, ja altså alt. For ikke å nevne Internett og datamaskiner. Uansett hva i samfunnet vårt, er faktisk berørt av disse kodene, hvis ikke direkte så indirekte. Det er mange som anser programmere av disse kodene som innovatører som skal finne opp det nye som skal revolusjonere verden. Det var kanskje slik tidligere der disse teknologiene var nye for verden. Men i dag vil jeg mene disse programmererne er mer en nødvendighet som jernbanen var for den industrielle revolusjonen. Uten disse vil ikke samfunnet vårt fungere eller utvikle seg videre.
Men hvor mange av oss er det egentlig som forstår seg på disse kodene og algoritmene? Jeg mener at vi ikke er i nærheten av å ha nok kompetente programmere til omfanget av behovet for slik kompetanse, som samfunnet vårt vil kreve. Dette kompetansekravet vil øke betraktelig i tiden fremover, i takt med utviklingen. Spørsmålet er hvordan vi skal takle dette? Det er mange som insisterer at arbeidsmarkedet vil alltid ha behov for oss mennesker, men bare på en annen måte. Det er dessverre feil, rett og slett fordi de som ikke kan forstå seg på hvordan samfunnet, eller arbeidsplassen for den saks skyld, henger sammen vil ha utfordringer i arbeidslivet. Det er også en slags selvfølgelighet i diskusjonen at vi vil «ta igjen» utviklingen på et tidspunkt, som etter min mening også er en stor illusjon. Når det er sagt så har jeg ikke tro på at samtlige skal være spesialister, men en generell kunnskap bør etter min mening være et minimumskrav.
Jeg synes også det er rart hvor lite fokus det er på at vi nærmest er totalt uforberedt på fremtiden, spesielt i Norge. Dette bør være på dagsorden for våre politikere, samfunnsvitere og ikke minst arbeidsledere. Det burde oppmuntres og settes i system, det å kunne forstå seg på koder. Ikke minst bør arbeidsplassene allerede utruste seg med denne typen kompetanse, ha det som krav for nyansettelser. Ja, kanskje ta så drastiske grep som kvotering? Du tenker dette kan virke dramatisk? Se for deg selskapene som avfeide datamaskiner i sin tid, hvor fort de gikk under. Eller de som var først ute med å benytte seg av elektrisitet i produksjon, og anskaffet seg rett kompetanse for fremtiden. Det var disse som forstå seg på hva fremtiden vil kreve av oss og handlet deretter som opplevde fremgang og suksess. Akkurat slik som klimakrisen har hatt behov for akutt tiltak, vil jeg mene vår kompetanseheving om hvor viktig koding egentlig er har samme behov for fokus.
Hvor forberedt hver og en av oss er for disse endringene, som uten tvil vil komme, vil avgjøre ens fremtid!
Er du klar?