Jeg har gjennom oppveksten og voksen alder alltid vært interessert i fotball. Ikke fanatisk, men jeg synes det er artig at 20 personer løper iherdig etter en ball og 2 står som målvakt for å forhindre at ballen triller/suser over målstreken. Jeg har også spilt fotball selv fra ung alder, som veldig mange andre drabant-østkant ungdom gjorde/gjør i Oslo. Som førstegenerasjonsinnvandrer så var gjerne breddeidretten fotball foretrukket siden det ikke krevde alt for mye penger for å delta. Det var så utrolig mange lag rundt østensjøområdet at vi mistet telling. Når lag i et alderstrinn måtte begynne å dele lagene opp i 2-3 forskjellige lag, så er det snakk om bra deltakelse fra ungdommen. Nå skal ikke jeg diskutere idrett eller forholdene for den saks skyld, men hva jeg tok fra min relativt korte tid som fotballspiller.
Pinglete dribler
Som ung var jeg veldig «liten» og spinkel, som alltid elsket å drible med ballen på banen og ganske uflatterende – miste mye ball til motstandere. Sant skal sies så var jeg en benksliter som ventet på mitt «store gjennombrudd». Amatør idretten fotball, eller som det så fint kalles breddeidretten, kan diskuteres til tidens slutt. Men en ting skal være sikkert, det er organisert på dugnadsånden til ildsjeler og alt som ikke er profesjonalisert er høyest subjektivt. Nå til poenget mitt. Gjennom de første årene som fotballspiller hadde vi en trener som ikke likte min «spillestil» – da selvsagt satt på spissen som en mislykket Maradona-driblefant var det forståelig. Men plutselig ble det en trenerskifte av grunner jeg ikke husker, for en periode. Og da, fikk jeg plutselig min mulighet til å vise hva jeg var god for. Jeg ble oppmuntret til å forbedre spillet mitt med enkle grep, «sett» på treningene og satt i riktige posisjoner på banen i kamper som plutselig utgjorde mange mål for meg og at jeg utviklet meg enormt. Dette selvsagt i øyne på en liten 13-15 åring som plutselig scoret mål og fikk skryt av en dyktig trener. Jeg husker faktisk to avgjørende mål som får meg til å smile den dag i dag! Senere, når jeg la fotballskoene på hylla, så begynte jeg for alvor med OL-grenen Taekwondo og resten er historie. Men, hvordan ville du da klassifisere meg som en fotballspiller? Dårlig? God i perioder? God? Middels god?
Tro på de riktige menneskene
I et konkurransedrevet og resultatorientert arbeidsmarked mange lever i, så mener jeg min historie er relaterbar. Akkurat som jeg var en benksliter så var jeg også etter enkle grep plutselig en «toppspiller». Forskjellen her var at det var noen som «så» meg og veiledet meg i riktig retning. Dette mener jeg kan brukes på arbeidsplassen også. Det er selvsagt mange faktorer som spiller inn for å oppleve suksess på arbeidsplassen, men selve essensen av at ledere har tro på sine som «tripper» etter å komme på «banen» for å briljere er viktig. Jeg advokerer på ingen måte «kumbaya-stemning» der alle skal holde hender. Men å se de riktige menneskene og faktisk klare å få de til å prestere er vanskelig, men ikke umulig. Når en spinkel, liten, Maradona-driblefant på kort tid klarer fks å score mål med hode på hjørnespark blant 15 åringer som så ut som 30 åringer så er ingenting umulig.
Jeg ønsker derfor å gi en shout-out til den fantastiske treneren som «så» meg da og til alle dere ledere der ute som kjemper for deres!