Du vet når «hele planeten» ser etter en person som er utadvendt i stillingsannonser? Alle kan vel ikke være utadvendte, og ikke minst burde man tenke over om stillingen faktisk krever en utadvendt personlighet. Etter min mening er det samme problematikk rundt det mange referer til som tydelighet eller «direkthet». Kjapt Google søk på tydelig kommunikasjon gir 1,8 millioner treff, majoriteten av treffene handler om ledelse og generell kommunikasjon på arbeidsplassen. Går det an å klassifisere 1,8 millioner treff om kompromissløs (satt på spissen) tydelighet, som hysteri? Av en eller annen grunn har den uformelle normen i samfunnet gjort ordet «direkte» om til et veldig positivt ladet ord. Alle skal ha en tydelig leder, kollega, samboer, politiker, foreldre, osv. Hva med alle andre som ikke kommuniserer så direkte? Har du noen gang tenkt at budskapet ditt faktisk kan nå bedre frem ved å balansere fremtoningen din?
Forståelse
Etter min mening handler det om forståelse. Hvis du klarer å få fram budskapet ditt uten å være altfor direkte eller altfor vag, hva er da tydelighet-hysteriet? Det eneste du oppnår med å være kompromissløs direkte, er å skape ubehag og kanskje unødvendige konflikter. Akkurat som at ikke alle har en utadvendt personlighet, så kommuniserer vi alle på forskjellige måter. Vi lever i en verden med utallige kommunikasjonsformer, sms, telefon, e-post, sosiale medier, emojies, chat, forskjellige språk, kroppsspråk osv, bare for å nevne noen. Hvorfor bør da det å være direkte være den eneste riktige formen for kommunikasjon? Argumentet at tydelighet i kommunikasjonen faktisk er viktig, -nettopp pga alle kommunikasjonsformene vi har, er forståelig. Men å nyansere og balansere uttrykksformen sin bør være en forutsetning og ikke et unntak. Det å være tydelig skaper forståelse blant mennesker, men å være direkte gjør ikke det. Hvorfor skal da hysteriet om tydelighet være så svart-hvitt?
Du trenger ikke å være en «douchbag», men du trenger faktisk heller ikke å fremstå som ryggradsløs.